14/08/2021
Separatutstilling Galleri Langegården

Separatutstilling, maleri, Galleri Langegården, Bergen, åpning 2. oktober.

08/10/2020
Lykkehjul - Wheel of fortune

Solo exhibition at Galleri Christinegaard
Line S. Hvoslef: Lykkehjul – Wheel of Fortune
Virkeligheten er tilfeldig
Av Hilde Marie Pedersen

I 1916 lagde dadaisten Hans (Jean) Arp en rekke collager basert på «loven om det tilfeldige». Han lot strimer av papir falle ned på en flate, og limte papirbitene fast på flaten der de landet. På denne måten ble det tilfeldige en vesentlig del av prosessen forut det endelige kunstverket. Metoden vokste frem som et resultat av en stadig voksende frustrasjon over måten det tradisjonelle verket skulle komponeres, hvor tanken var at kunstverkets komposisjon speilet kunstneren og videre menneskets evne til rasjonalitet. Slik hadde kunsten blitt etablert som en av flere innretninger som betegnet en vestlig fornuftstenkning, noe flere kunstnere på denne tiden ønsket å opponere mot. Det tilfeldige gikk imot idéen om det rasjonelle, og ble av den grunn et egnet middel for å vise sin forakt mot det etablerte. Flere kunstnere ble inspirert av og praktiserte Østens filosofi og tankegang som en motvekt til det vestlige, også Arp. Hans collager reflekterer taoismens teser om «det tilfeldige» som en justerende part i en universell orden.
Prinsippet om «det tilfeldige» etableres etter hvert som en betydningsfull del av kunstverden, hvor frigjørelse av alt som kunne sees som normativt og begrensende ble mer og mer viktig. Men med det etablerte mistet det tilfeldige også sitt opprinnelige kritiske potensiale, og ble appropriert av de krefter som kunstnerne tidligere hadde kjempet imot. Det som i sin tid ble en protest mot vestlig rasjonalitet og en borgerlig tankegang, ble plukket opp av statlige, politiske bevegelser og brukt som symbol på frihet. Et godt eksempel er hvordan den amerikanske kunstneren Jackson Pollock ble brukt politisk under den kalde krigen mellom USA og tidligere Sovjetunionen. Med sine (såkalte) tilfeldighetsbaserte, ekspresjonistiske malerier ble han symbolet på det frie mennesket, i kontrast til den statlig styrte kunstneren og mennesket i Sovjetunionen.
Potensialet som ligger i det tilfeldige er ennå viktig i kunstverden, og ikke minst definerer begrepet områder som vi ikke helt har kontroll over. Utstillingen Lykkehjul – Wheel of Fortune berører tilfeldighetsbegrepet på flere måter. Tre sentrale arbeider tar utgangspunkt i «lykkehjulet» og det mer utrygge og ustabile «skjebnehjulet». Et lykkehjul forbinder vi gjerne med lek og tivoli, mens skjebnehjulet gir assosiasjoner til tap av kontroll og det uvisse. I middelalderen ble skjebnegudinnen Fortuna med sitt spinnende hjul et populært motiv, kanskje fordi skjebnen rammet blindt, uhindret av kjønn, rikdom eller plassering i samfunnet. Både konger og adelsmenn figurerte bundet fast på hjulet sammen med den vanlige borger, og ingen kunne unnslippe Fru Fortunas tilfeldige spinning av skjebnehjulet. Det tilfeldige ble ofte poengtert gjennom fremstillingen av skjebnegudinnen med bind for øynene.
Hvoslefs hjul - installasjoner består av behandlet pleksiglass plassert over en «collage» av malerier, med en viss avstand mellom glass og maleri. Pleksiglassene er dekket av en folie bestående av foto av vannbaserte arbeider i gråtoner på papir, og deretter lasert med grønn, rød og blå transparent maling på baksiden. De har også et tittehull, som gjør deler av malericollagen bak synlig. En motor i hver installasjon dreier pleksiglasset rundt i sakte bevegelser, stopper opp med ujevne mellomrom, for deretter å fortsette sin rolige bane rundt installasjonens akse. Hvert nytt stopp gir et nytt glimt gjennom tittehullet av det som ligger bak verkets overflate. Det er ikke noe som tilsier at det ligger en logikk bak oppholdene, som fremtrer mer basert på det tilfeldige enn det gjennomtenkte. Betrakter får aldri erfare maleriet bak pleksiglasset i sin helhet, men må basere seg på de mulighetene og begrensningene
kunstneren har lagt i arbeidet. Kanskje, hvis man følger «loven om stor tall», så vil man etter gjentatte dreininger av hjulet kunne avsløre at hendelsene følger et ordnet mønster. Først da vil man kunne kalkulere når de ulike partiene av maleriet bak blir synlig, og vente tålmodig til alle perspektiver er blitt anskueliggjort. Det kan ta tid. Men arbeidene krever at man som betrakter bruker tid. Uten tid vil man kanskje ikke oppdage at maleriene som henger rundt de tre roterende installasjonene er knyttet til dem gjennom motivene. Glimtene av landskapene man får i tittehullene repeteres i et eller flere av maleriene i utstillingen. Slik har Hvoslef skapt en egen dynamikk og sammenheng mellom alle arbeidene i utstillingen, hvor hvert verk både er unikt og en del av en total-installasjon.
Hvoslef har utviklet et særegent formspråk, hvor teknologiske innretninger, biomorfe strukturer og organiske former danner karakterer i åpne, drømmeaktige landskaper. Det er sjelden menneskefiguren opptrer i hennes motiver. I stedet er det maskinelle objekter og strukturer som kan sees som representanter for det menneskelige, slik som i arbeidet Periskop, hvor streken kan minne om tekniske plantegninger. Rent formalt kan det sirkelformete arbeidet sees som en forlengelse av de tre «lykkehjulene». Periskop handler om begrensninger, og nærmest demonstrerer kikkhullets manglende evne til å gi en fullverdig innsikt i en helhet. Det er et innskrenket landskap vi blir presentert for, understreket av at en bit av landskapet mangler eller dekkes over. Kanskje forekommer den manglende delen i andre bilder i utstillingen?
Hjulet eller sirkelen opptrer i alle maleriene i utstillingen. I Hymn of the Big Wheel (2020) griper hjul-formen deler av en klode, og spinner sakte langs horisontlinjen. Mindre sirkler angriper overflaten av maleriet, og forstyrrer og overtar landskapsmotivet bak. Etter en tid vil kanskje hele landskapet forsvinne, oppslukt av sirkel - formene som i dette landskapet er fremmedelementer. Det kan være et skremmebilde på hva fremtiden kan bringe, et dystopisk fremtidsscenario hvor naturen brytes sakte ned. Det er ikke første gangen Hvoslef beveger seg innenfor dystopien, hvor et landskap enten erobres eller brytes ned av noe utenforstående. For eksempel i det store tredelte arbeidet Triptykon fra 2018 er landskapet blitt nesten bare atmosfærisk, som om det faste endelig er helt løst opp. Det savner helt et stabilt ståsted hvor resten av verden kan betraktes ut ifra. Og det er en uhyrlig tanke i seg selv, det å være i en verden uten kjerne, uten stabilitet. Etterlandskap I og II underbygger tanken om noe som har vært igjennom en prosess, og nå fremtrer som åsted for en katastrofe. Vel og merke uendelig vakre åsteder. Hvoslefs fargekombinasjoner og finurlige tegninger er vanskelig å se som dystre fremtidsspådommer. Som jeg har nevnt tidligere: «Fargepaletten i Hvoslefs landskaper er spesiell, vakker og treffsikker. Det er ikke noe nølende over måten hun setter sammen fargeklanger som ikke er i overensstemmelse med vår forståelse av en virkelig verden, men som likefullt fremstår uhyre finstemte, harmoniske og overbevisende. Som om verden kunne ha sett slik ut.» ( Line S. Hvoslef – Lydlandskap, 2019) De to arbeidene Nye trær og Landskap med blå trær fremstår kanskje som positive mulighetsskildringer i utstillingens helhetlige fortelling. Men bare kanskje. En rekke små hjul eller organismer begynner å spre seg utover landskapet i Nye trær. Og hjulet har fått sin plass i Landskap med blå trær.
Det minste arbeidet i utstillingen er fra 2010, og ble i sin tid laget til «50 ways to leave your lover» på Galleri s.e. Arbeidet er en av Hvoslefs tidlige utforskninger med spinnende hjul og tittehull, og kan ligge der som et forbilde for de tre nye lykkehjularbeidene i utstillingen. Men rytmen er annerledes, uten tilfeldige opphold og dveling ved det som ligger under den spinnende overflaten. Kanskje det mest påfallende ved arbeidet er den kraftige, gullfargete rammen, som sammen med bildecollagen i bunn gjør at arbeidet vipper mellom å være popkunst og kitsch. Arbeidet er et lekent bidrag til utstillingen.

15/03/2020
Update

She is currently preparing several solo and group exhibits in addition to an international collaboration with composer Mansoor Hosseini and the vocal ensemble Volve Vokal for the project «Biome» - a consert for choire, musical objects, electronics and video. Hvoslef is in charge of video and scenography. First performance is scheduled at Ackerstadt palast, Berlin, September 2022. Two more extensive performances will take place in Bergen and Gøteborg in 2023.